Alle bøker skrives fra en synsvinkel, men hvilken synsvinkel bør man velge, og hva er egentlig forskjellen på de?
En vanlig nybegynnerfeil svært mange gjør er å blande ulike synsvinkler underveis i kapittelet. Dette svekker forfatterens troverdighet og kan føre til at leseren mister kontakten med hovedpersonen. Det er derfor viktig at man holder seg til den synsvinkelen man har valgt. Dersom man ønsker å fortelle historien til flere ulike karakterer, bør man skille karakterene klart fra hverandre ved å gi dem hver sine kapitler.
I dette innlegget vil jeg forklare forskjellen på ulike synsvinkler og vise fallgruver mange faller i innen hver enkelt type synsvinkel.
Personal:
Forfatteren ser ut av personen(e).
To hovedtyper:
- 1. person: (Jeg)
Fortelleren snakker i jeg-person, og man får høre personen(e)s tanker og følelser.
(Forfatteren og «jeg»-personen behøver ikke å være samme person.)Denne synsvinkelen er veldig vanlig i fiksjonsskriving. Synsvinkelen er begrenset i den grad at fortelleren har begrenset innsikt i handlingen og gjerne kun ser hovedpersonens tanker og følelser, og ikke alle de andre karakterene i boken. Fortelleren kan ikke være over alt i handlingen og får derfor ikke med seg alt som skjer. Forteller gjerne én side av historien.Noen forfattere velger å bruke 1. person synsvinkel for å kunne overraske leserne, gjennom for eksempel dagbok-innlegg, ettersom at fortelleren kan være upålitelig, og deres versjon av handlingen kanskje ikke viser sannheten.
- 3. person: (Han, hun, det, de)
Forfatteren har innblikk i alt hovedpersonen tenker, føler og opplever, men handlingen er som regel skrevet gjennom han/hun.3.person kan være allvitende og begrenset. Dersom man skriver om flere ulike karakterer i en bok, kan det være lurt å kun forholde seg til én person per kapittel, og heller gi karakterene hver sine kapitler, slik at man klarer å skille tankene og handlingene deres fra hverandre.
Autoral:
Forfatteren ser inn og på personen(e).
Fortelleren står utenfor fortellingen og ser inn eller på handlingen, men er ikke selv en del av den.
Autoral synsvinkel skrives gjerne i 3. person med Han/Hun.
To hovedtyper:
- Refererende (du)
Fortelleren ser alt tett på hovedpersonen, men vet ikke personens tanker og følelser. Fortelleren er mer som en «flue på veggen». Denne synsvinkelen er ikke så vanlig i fiksjons, men mer vanlig i lyrikk og spill. - Allvitende (han/hun/de)
Fortelleren ser og vet alt. Ser alt utenfor personen, men kjenner personens tanker og følelser, og kan være på flere steder på en gang.
Fallgruver ved ulike synsvinkler:
1. person:
- Hovepersonen er ikke likbar. Ofte blir de karakterene som ikke er perfekte best likt. Leserne ønsker å kjenne seg igjen og finne menneskelig feil i karakterene man leser om. Lag en interessant hovedperson, med feil og mangler. Gå i dybden på karakteren og bli kjent med hva som driver karakteren fremover.
- Fortelleren forteller men viser ikke handlingen. Mange gjør den feilen at de blir værende for mye inne i hodet på karakteren, for å forklare hva personen tenker og føler om en situasjon. Selv om tanker og følelser kan være viktig til en viss grad, så er det handlingen og hva karakteren gjør som er det viktigste og mest interessante.
3.person:
- Forfatteren skriver for mye om følelsene og tankene til personene i handlingen. Å hoppe inn hodene til flere forskjellige karakterer kan fort bli både slitsomt og rotete å forholde seg til, og det er derfor lurt å begrense dette. Vis følelser og tanker gjennom handlinger.
Test gjerne ut forskjellige synsvinkler og prøv deg frem med hva som passer din historie. Hvis du står fast og føler at du ikke kommer videre, er det kanskje være fordi du skriver fra feil synsvinkel. Bare husk at dersom forfatteren deler alt personene tenker til enhver tid, vil dette fjerne spenningen og mysteriene i historien, så ikke avslør mer enn nødvendig. 🙂
Jeg vil også bruke filmen Maleficent som eksempel. Maleficent er den onde dronningen i fortellingen om Tornerose. Dette er imidlertid ikke en historie om Tornerose. I stedet for å kun vise Maleficent som en ond dronning, har de valgt å vinkle historien ut ifra Maleficents synsvinkel og fortelle hennes historie. Hva førte til at hun ble oppfattet som ond av folket? Det viser seg jo at noe grusomt stod bak hennes forandring fra å være en ung, lykkelig fe, til å bli en ond, fryktet dronning.
Se for deg Severus Snape i Harry Potter bøkene. Dette er en kompleks karakter, som gir Harry mye hodebry. Leseren blir frustrert og irritert over Snape og ser på han som en ond skurk som stadig ødelegger for Harry. For leseren virker det først som at Snape er ond og på Voldermort sin side. Det viser seg allikevel at Snape er en mye mer kompleks karakter enn han først gir seg ut for å være og at han slett ikke er den hjerteløse karakteren han først oppfattes som.