Å skrive dialog kan være utfordrende, så noen ganger kan det hjelpe å få noen tips.
Dette er ikke en fasit, men en guide som kan hjelpe deg i gang med skrivingen. Bruk det som fungerer for deg – og dropp resten.
Lytt til hvordan andre mennesker snakker
Sett deg på en kafé eller et annet offentlig sted hvor mennesker sitter og snakker sammen. Lytt til måten de snakker på.
Selve samtaleemnet er ikke så viktig. Det du bør legge merke til, er flyten i samtalen.
- Hvem dominerer samtalen?
- Hvem avbryter?
- Hvem stiller spørsmål – og hvem unngår dem?
Lytt også til forskjeller. Hvordan snakker to 70 år gamle kvinner sammen, sammenlignet med to 18 år gamle jenter? Er det forskjell på hvordan menn og kvinner snakker når de er alene – og når andre hører på?
Finn flyten i dialogen din
Før du skriver ned noe som helst, kan det hjelpe å la scenen forløpe i hodet et par ganger.
Still deg selv noen enkle spørsmål:
- Hvem er med i samtalen?
- Hva er poenget med den?
- Hvor og hvorfor foregår den?
- Hvem har mest å tape?
Prøv å få karakterene til å snakke med hverandre – ikke bare til hverandre.
Finn ut hvilken informasjon du skal få frem
Før du skriver dialog, bør du vite hva som faktisk skal formidles.
Hvilken informasjon er viktig for historien akkurat nå? Hva kan vente? Og hvordan vil karakterene forsøke å unngå, fordreie eller beskytte denne informasjonen?
La dialogen flyte
Skriv et grovt førsteutkast uten å redigere deg selv.
Fokuser på flyten i dialogen, ikke på rettskriving eller perfekt formatering. Det kommer senere.
Renskriv dialogen
Når dialogen først finnes, er det lettere å se hva som fungerer – og hva som ikke gjør det.
Les den gjerne høyt. Det er ofte da du hører hvilke replikker som er for lange, og hvilke som ikke føles ekte.
Dropp unødvendig dagligsnakk
I virkeligheten snakker vi ofte for å være høflige. I en bok må dialogen gjøre mer enn det.
“Hei.”
“Hei.”
“Hvordan går det?”
“Bra.”
Dette er en helt vanlig samtale, men på papiret tilfører den lite. Den kan ofte fjernes helt uten at noe går tapt.
Det betyr ikke at karakterene alltid må gå rett på sak, men selv småprat bør ha en retning eller en undertekst.
“Jeg vet.”
“Det er ikke et svar.”
“Nei.”
“Så hvorfor sitter jeg her nå?”
“Fordi jeg ikke klarer å late som mer.”
Med én replikk er situasjonen endret. Leseren forstår at det er noe mer som foregår, og dialogen får en funksjon.
Når du er usikker, spør deg selv hva denne replikken faktisk gjør for scenen.
La dialogen få noe å støtte seg på
Dialog trenger ikke lange beskrivelser, men ofte blir den sterkere når den får noe fysisk å spille mot.
“Du lovet meg at det var slutt.”
Hun stirret på kaffekoppen i hendene hans, ikke på ham.
“Jeg vet,” svarte han kort.
Koppen klirret svakt mot skålen idet han satte den ned på bordet foran seg.
“Var alt vi hadde bare en løgn?”
Han åpnet munnen, lukket den igjen.
Trakk pusten som om han hadde øvd på dette svaret – og likevel ikke funnet det.
“Nei.”
Hun lo kort, uten humor.
“Så bare halvparten var en løgn da. Den halvparten av tiden du tilbrakte med henne.”
Handlingene forklarer ikke følelsene – de viser dem.
Still deg selv disse spørsmålene
- Lytter karakterene – eller venter de bare på tur?
- Kan denne dialogen skrives kortere?
- Hva er det som ikke blir sagt?
Ofte kan dialogen bli bedre bare ved å kutte det som ikke er viktig for handlingen.
